mandag 23. desember 2013

Grønn av misunnelse...

Jeg er blant de av oss som ikke har vinnerlykke. Aldri har jeg vunnet i lotto eller andre spill med pengepremier. En sjelden gang har jeg kjøpt vinnerlodd på basar med små premier. Ikke at jeg klager. Det kujnn ha vorre verre.

Forrige uke ble jeg imidlertid den heldige vinner av ikke mindre enn to marsipangriser. Den første – og største – som premie i julelunsjquizen på jobb. Min kunnskap om bl.a ingrediensene i pepperkaker og resten av lagets gjetning på quizkapteinens vekt, ble avgjørende. Seieren gikk ikke upåaktet hen i resten av kollegiet, og jeg hadde et svare strev med å gjemme unna marsipangrisen inntil jeg skulle hjem for dagen. Noen dager senere ble det servert julegrøt med mandler og dertil hørende premier. Denne gangen var jeg ikke så heldig å vinne førstepremien. En rosa gris som nøffet seg rundt bordet når han ble klemt på de riktige stedene. Derimot vant jeg marsipangris med sjokoladetrekk. Det var så vidt jeg turde si fra at jeg hadde fått mandel i grøten og dermed kunne innkassere premie nr. 2 denne uka. Misunnelsen var til å ta og føle på.

Synet av de andres håpefulle ansikter, dvs. spesielt en av kollegene som kanskje var vant til å vinne marsipangrispremie, fulgte meg inn i helgen. I heimen har det de siste dagene også vært snakk om julegrøten lille julaften og antall mandler i grøten. Mor har vært kjip og sagt at det bare blir en mandel og ergo en marsipangris, til hørbar skuffelse. Lørdagskvelden hadde vi noen koselige timer med å lage marsipanroser til juledagskaken og marsipankonfekt til høytiden. Da fikk de ideen om å lage marsipangriser som trøstepremie til de som ikke får mandel i grøten. Resultatet ble noen skikkelig søte og særegne rosa griser. På forespørsel ble det til og med laget et par ekstra trøstepremiegriser til kollegaer som var «grønne» av misunnelse under julegrøtlunsjen fredag. Trøstepremiegrisene er behørig overlevert de heldige og faller forhåpentligvis i smak. Hvis de ikke setter seg på bakbeina, da... 

Lille julaften er opprunnet med dertil hørende julegrøt om noen timer – og mor satser på trøstepremien i år…
 
 



søndag 22. desember 2013

Vi ha’kke vaska gølve, vi ha'kke børi ved...


... vi hakke sett opp fuggelbaind, men vi har pynta tre’...
Jeg håper Alf Prøysen tilgir meg radbrekkingen av den flotte julekveldsvisa. Før sosiale medier ble en del av vår hverdag og vi (u)frivillig lot oss involvere i nære og periferes liv, var det striskjorta og havrelefsa som gjaldt frem til julaften. Offisielt i alle fall. Dersom vi hadde gått rundt og strøket pekefingerens langs listene når vi var på overraskelsesbesøk hos naboen (en gammeldags greie vi drev på med i tiden før sosiale medier), kan det nok hende han ville blitt tatt på fersken i å jukse med førjulsvasken. Men han ville neppe bydd oss marsipangrisen og krumkakene til kaffen i begynnelsen av desember.

Om det er sosiale medier eller den postmoderne tidsalder som gjør det, vites ikke, men kosefaktoren er påtagelig høy hvis man skal tro på bildene og statusen fjesbok og instagram formidler. Forholdet til tradisjoner som krever energi og en smule anstrengelse er i beste fall nonchalant dersom det ikke genererer umiddelbar kos. Vi løper glatt fra det ene kulturelle arrangementet til det andre hele julestria gjennom. Men er det snakk om å vaske golvet, deler vi lenke på FB til en artikkel som fraråder rundvask før jul. Dersom vi bare leser overskriften kan det tolkes dit hen. Og det holder for oss postmoderne mennesker.
Nå er jeg ikke imot kos, men for mye av det gode er nettopp det. Når vi koser oss dagstøtt med gløgg og pepperkaker, ribbe og pinnekjøtt i mange uker før selve julaften, hva skal vi da mon toppe det med når julaften omsider opprinner? Visst er jeg glad i både hygge, god mat og stearinlyskvelder. Mørketida er tung for min del og gjør at behovet for en viss kosefaktor er til stede. Alt med måte, dog. Julekakene, marsipankonfekten, ribbe og parisersurkål, pinnekjøtt og riskrem vil jeg spare til jul. De er smaken av jul, selve essensen. Denne smaken forsterkes når det kanskje er så mye som et år siden siste jeg spiste julemat.

Det er nesten så man kunne fristes til å snu julen om til askese. Vi fråtser oss gjennom adventstiden. Julebord for de voksne. Nissefest for barna. Å spise pepperkaker er viktigere enn å bake dem. Nytelsen går foran arbeidet. Advent betyr ventetid. Forberedelsestid. I kirkeåret har advent og fastetid samme liturgiske farge, lilla. Faste og advent er tider som tradisjonelt var forbundet med askese. Advent ble en minifastetid. I dag er det nærmest snudd på hodet. Når adventstiden fylles med julegodter, julepynt og julemat, må muligens selve julehøytiden bli noe helt annet for at vi skal skjønne forskjellen?
Livet er heldigvis mye mer enn kos. Eller som the Grand old Lady i Downton Abbey sa det: «Livet er en serie problemer vi må løse etter tur.» Det er noe som heter arbeidsglede. Et ukjent begrep muligens i vår moderne tid. For meg aktualisert nettopp i denne tiden. Faktisk er det mulig å finne glede i forberedelsene til jul, de forberedelsene som krever energi og anstrengelse. Å se støvlaget forsvinne fra vinduskarmen og avsløre at den faktisk er hvit idet jeg drar kluten med grønnsåpevann over den, er ren nytelse. Om det ikke akkurat er artig i seg selv å vaske, kan jeg jo glede meg over at det gir meg en god førjulstrim. Eller jeg kan gjøre vasking og rydding til en gledesstund med å øve på julesanger – eller la  Jose Carreras vakre stemme fylle stua med velklingende juletoner.

Munnvikene til min yngste gudegave hang påtakelig nedover i går formiddag da hun fikk beskjed om å rydde og støvsuge gulvet og tørke støv på rommet sitt til jul. En halvtime senere kom hun ut derfra smilende fra øre til øre. «Det gikk jammen fort!» erklærte hun.  Smilet ble om mulig enda bredere da hun som premie fikk dandert en julelyslenke omkring vinduet og døra og rommet dermed var pyntet til jul allerede.
Selv koste jeg meg gjennom gårsdagen med blant annet vasking av klær og hus, marsipankonfektlaging – toppet med juleklipp og et kinobesøk. De siste to dagene skal vi riktig mollkose oss med det lille som gjenstår av matinnkjøp, klesvask, rydding og vasking av hus, matlaging og pynting til jul. Og et obligatorisk julebad. Julegodteret skal få ligge der det ligger i boksene sine. Kakene likeså. Juleribba skal få vente helt til julaften. Marspiangrisen(e) likeså. Juletreet blir pyntet lille julaften, tradisjonen tro. Jeg vil ikke ha jul i huset før det er jul. Men da skal julen få komme i fullt monn. Nå er det imidlertid like før… I mellomtiden ønsker jeg mine lesere fortsatt god adventstid.

søndag 15. desember 2013

Syv sorter til jul..?

Noen hevder at de syv sortene til jul ikke er viktig. Atter andre mener at hjemmebakt eller hjemmelagd i det hele tatt ikke er viktig. De har det for travelt, sier de. Eller de prioriterer venner og kos i førjulstiden. Men hva er kos i adventstiden?
 
Kos i adventstiden kan være å gjøre noe sammen. I går for eksempel var vi i skogen og hugget juletre med minsten. Å samarbeide om julebakst er også kos. Et par unge hjelpende hender som maler mandlene til kransekake, marsipan eller Sarah Bernhard er ikke og forakte. Sist helg stekte kjæresten og jeg krumkaker sammen og halverte dermed arbeidstiden. Kos kan være en kopp kaffe og tyvsmaking av julebaksten. Eller det kan være noen bonustimer på kafe og konsert med kjæresten eller en venn. Et gourmetmåltid med familie eller venner. Eller å spise mandariner og se adventsbarne-TV med barna. Fellesnevneren er likevel oftest noe godt å spise. Det kan alltids kjøpes. Butikkhyllene bugner av sjokolade, godterier og kaker av mange slag – især før jul. Løp og kjøp, enkelt og greit. Jeg velger likevel å gjøre det «tungvindt». Jeg  sverger til hjemmelaget i de aller fleste tilfeller, med unntak av sjokolade og glutenfri lakris som jeg foreløpig foretrekker ferdigkjøpt. Ikke alt kan kjøpes for penger…
 
At jeg har cøliaki og dermed ikke nødvendigvis kan kjøpe noe godt å spise hvor som helst, er ikke den eneste grunnen. Nettopp det å bruke tid til å lage et godt måltid eller bake en eller syv sorter julekaker er glede og hygge i seg selv. Julen er en tid for sansene. Det oppleves best når man selv stor med fingrene i marsipanmassen, står ved gorojernet og snuser inn dampen som stiger opp fra det fresende jernet eller kjevler ut pepperkakedeigen. Duften av krydder, frukt, urter, kaffe og te som sprer seg gjennom huset omgir oss med en aroma som skaper forventning. Den trigger sulten og trangen til fellesskapet rundt bordet. Duft og smak skaper glede for ganen og hygge for sjelen. Synet av et brett glinsende marsipankonfekt eller en diger boks full av nystekte krumkaker stimulerer både smaks, lukt og estetisk sans.  Sansestimuli er en ikke ubetydelig del av livet - og for barn helt essensielt for utviklingen. Det å tilberede maten jeg spiser selv, er en del av nytelsen. En del jeg går glipp av om jeg for eksempel går på restaurant og inntar måltidet eller kjøpe kakene ferdig hos bakeren.
 
Nå mener jeg ikke at vi alle skal og må lage alt selv. Jeg er slett ikke avhengig av å ha de obligatoriske syv sortene i boks til jul. I år blir det nok bare fire. Men dersom jeg ikke baker noe som helst, går jeg glipp av en betydelig del av kosen i adventstiden. Det er, som sagt, nemlig ikke alt som kan kjøpes for penger.
 
I går kveld sto eldstejenta på kjøkkenet og stekte pappadum. En indisk snack av kikertermel og krydder som hun har forelsket seg i da vi var på reise i India i vår. Å kunne steke den selv, syns hun er helt fantastisk. Krydderduften fra pappadummene blandet seg med duften av nystekte små mandelbunner til Sarah Bernhard og den nyss ferdigkokte trøffelkremen de skal pyntes med. Lørdagskvelden ble en hyggekveld med indisk snacks toppet med forventningen om neste dags smaksprøver av hjemmelagde søtsaker. Både mandelbunner og trøffelkrem har stått og godgjort seg over natten. En porsjon hjemmelaget bountymasse ble også ferdig i går kveld og skal dyppes i sjokolade. Formiddagen byr dermed på enda en porsjon hygge i adventstiden.
Med ønske om fortsatt god og smakfull sansestimulerende adventstid!




lørdag 7. desember 2013

Julebakst i boks – bokstavelig talt...

Julens må ha – kakesorter for min del er Krumkaker og Goro. Glutenfri julebakst vel og merke.

Med full jobb og tre barn som skal følges opp med skole og fritidsaktiviteter, er desember en av de travleste – om ikke den travleste – måneden i året. Vi er allerede ei uke inn i desember, og det er knapt to og ei halv uke igjen til jul – og her har ikke vært bakt en eneste julekake. Inntil i dag. I morgentimene er dajmiskaken klar for fryseren. Dobbel porsjon i langpanne som kan deles i 4 passelig store biter og serveres hele julen gjennom.
Når mor i huset hadde fått i seg minst tre krus kaffelatte, ble det både krumkaker og goro. Å steke krumkaker er en lek når man er to. En tradisjon vi startet med i fjor. Goro har jeg ikke laget på mange år. Men da ei korvenninne begynte å snakke om å skaffe seg gorojern, fikk jeg litt blod på tann. Det gikk mange år etter at jeg fikk cøliakidiagnosen før jeg orket tanken på å legge i vei med tradisjonell julebakst – uten gluten. Heldigvis finnes det oppskrifter som duger. Goro skal tradisjonelt kjevles ut og skjøres til før den legges i jernet. Det er umulig med glutenfritt mel. Imidlertid har jeg vært heldig å få en lettvintoppskrift av ei eldre dame, som jeg siden har konvertert til en glutenfri lettvintvariant.

Sist, men ikke minst, ble det dajmiskake. Dvs. den ble ferdig allerede kl. 09 imorges. Genial festkake for cøliakere, ettersom den ikke inneholder et gram mel og dermed er naturlig glutenfri. Den funker fint med laktosefri fløte, for oss som også har laktoseintoleranse. Hadde aldri laget dajmiskake før mannen i mitt liv kom inn i livet mitt for drøyt to år siden. Dette er ikke hans eneste, men derimot hans egenhendige bidrag til julebaksten. Vi lager oftest dobbel porsjon og fyller i langpanne. Når kaken er innfrosset, deles den i passende biter som kan tas opp av fryseren ved behov.

Oppskriften på Dajmiskake er hentet herfra. Oppskrift på krumkaker finner du her - og goro her.

Og dermed var årets julebakst i boks!


Glutenfri julebakst i boks - goro og krumkaker!
 

Julebakst i boks II: Glutenfri goro.


Goro

200 g smør (evt melkefri marg)
3 egg
175 g farin
2 dl fløte
Ca. 300 g fin melmiks (halvt om halvt med potetmel er best)
½ ts kardemomme

Smelt smør. Pisk eggedosis av farin og egg. Fløten piskes for seg selv og blandes forsiktig med eggedosis. Rør inn de tørre ingrediensene.

1 barneskje i hver rute i varmt gorojern. Overflødig røre skjæres av - og del opp kakene i tre deler langs de rette kantene mens kakene fortsatt er myke.

Vel bekomme!



 
 

Julebakst i boks III: Glutenfri krumkaker.


Krumkaker (hentet fra Toros glutenfri oppskrifthefte)
100 g smør (evt melkefri marg)
1 ¼ dl sukker
3 egg
3 dl kakemiks
½ ts kardemomme

Smelt smør. Pisk egg og sukker til eggedosis. Skjær forsiktig inn de tørre ingrediensene. Tilsett smør og rør til en jevn røre. Røren må svelle ca 1 time før steking.

Stekes i krumkakejern og formes med en gang rundt kjegle, evt. i en kopp dersom man ikke har kjegle.


 

fredag 6. desember 2013

Brownies

Julebaksten er jeg ikke begynt på enda, men på oppfordring deler jeg en lettvint og meget god oppskrift på glutenfri Brownies. Kaken er rask å lage for eksempel til ettermiddagskaffen, ferdig på mindre enn en time.
 
Til en liten langpanne trenger du:

5 egg
7,5 dl sukker
375 g smør
4,1 dl glutenfri melmiks
7,5 ss kakao
1,5 ts vaniljesukker
5/6 ts bakepulver

Du kan bytte ut smør med margarin uten melk dersom du vil ha melkefri kake.
Evt. hakket mørk sjokolade og/ eller hakkede nøtter eller mandler kan strøs over før steking.
En klype tørket chili eller 1/2 finhakket rød chili setter en ekstra spiss på smaken.
Rør egg og sukker til eggedosis. Smelt smøret og rør i. ha i de tørre ingrrediensene og rør. Hell i smurt form og stekes på 160-170 grader i ca. 20 min. Kaken skal være litt bløt inni.

mandag 2. desember 2013

Det er øynene man først blir blind på…

En liten anekdote om evnen til å ignorere blinkende varsellamper i det offentlige rom.

Selv er jeg blind på ett øye, som følge av en trafikkulykke jeg var utsatt for som barn. Heldigvis har jeg det andre øyet i god behold - og selv om jeg med alderen har fått behov for lesebriller, har jeg fortsatt godt syn på dette ene øyet!

Sosiale medier er, på godt og ondt, en arena hvor meningsytringer i det offentlige rom kan gjøres kjent for mange samtidig. En virtuell jungeltelegraf. Leser jeg noe klokt i nettavisen eller på en blogg, kan jeg kjapt dele det med mine fjesbokvenner som i sin tur kan dele det med sine osv. Haken ved det hele er imidlertid at fjesboka også har blitt en arena for markering av alskens ytterligheter i ytringsfrihetens navn og en uendelig arena for markedsføring av mer eller mindre seriøse produkter.

I morges kom det opp på nyhetsoppdateringeneat flere venner har likt et bilde av den korsfestede Jesus med teksten ”I died to save you. Do you love me?” Bildet er opprinnelig delt av en side som kaller seg ”Jesus Christ Risen Savior”. Greit nok å vise religiøse standpunkt offentlig. Imidlertid ledsages bildet av en lenke til et nettbasert medisinsalg (drugstore). Lenken ligger også på selve bildet og peker til denne online drugstoren. Til nå har 374 462 likt bildet. 23 329 har kommentert det, nesten utelukkende med henvisning til billedteksten, og 14 191 har delt bildet siden i går kl. 03.00.

Hvor blind er det mulig å bli? Tenker jeg. Eller: Hvor ukritiske er det mulig å opptre i et offentlig rom? Blasfemi-lampen burde blinke kraftig her. Det gjør den tydeligvis ikke. Om årsaken ligger i at blasfemi med kristne symboler er blitt så dagligdags skal jeg ikke begi meg ut på noen utredning om.

Kanskje må jeg bare slutte å la megoverraske. Dette bildet er jo bare ett blant mange liknende scam-bilder som useriøse aktører benytter til markedsføring. Sosiale medier er godt tilrettelagt for denne typen aktivitet. Og mange lar seg rive med – eller lure – alt ettersom man ser det. Min indre kritiker kan være både til glede og besvær. I dette tilfellet kan jeg prise meg lykkelig over den. Og så deler jeg med stor frimodighet i håp om å åpne noen flere øyne.