Improvisert orgel-lunsj...

Jeg hadde unt meg en liten lunsjkonsert idag, med velvillig bistand fra en god kollega som overtok telefonvakta. I byen er det internasjonal orgelfestival denne uka. Men selv om festivalen er etablert som en årviss foreteelse, er det langt fra hverdagskost med orgeltoner til lunsj. Denne formiddagens konsert var derfor et lykketreff for meg. Først en passe spasertur gjennom byen i retning katedralen. Fuktig av yr og sludd satte jeg meg i benken mens en deilig dusj av orgeltoner rislet over meg fra galleriet.

Musikk er et universelt språk som kommuniserer på tvers av språklige og kulturelle barrierer. Den kommuniserer på flere plan og via flere sanser enn hørselen. Noen ganger, slik som i dag, er musikken som kjærtegn. I det organisten slår an de første akkordene, kjenner jeg frysningene bre seg fra issen til fotsålene. Tonene blir som nøkler som låser opp lukkede rom.

I denne katedralens kor dominerer et glassmaleri hvor Mesteren møter oss med utstrakte, sårmerkede hender. Et rom hvor Han er til stede og møter meg, akkurat der jeg er og slik jeg i øyeblikket har det. I dagens konsert ble det sterkt aktualisert under en orgelimprovisasjon som begynte så stillferdig at lydene fra tilhørerne trådte tydelig frem. Et barn uttrykte seg med klagende ordløse utrop som rytmisk og tonemessig blandet seg med orgelmusikken. En baby klynket og gryntet litt. En eldre herre hostet. Jeg kunne også ane nøkler som klirret. En salig blanding som ble en del av improvisasjonen før orgelet bruste og druknet alle andre lyder.

Jeg går ut av rommet forfrisket på en måte som bare orgelbrus kan gjøre det – og jeg takker ydmykt.