Himmelsendte dager. Hardt arbeid. Føde for sjel og kropp. Du fant meg. Vant meg. Åpnet dører. Landskap til å trå ut i. Rom til å tre inn i. Hav av glede. Øyer av stillhet. Velsignede oaser. Ordflom, men intet overflødig eller overflatisk. Bonustimer i sjeldent godt selskap. Fotspor i snø. Avtrykk i hjertet. Musikk og magi midt i magen. Klare for nye (u)noter…
God has left me anyway, synger Susanne Sundfør. Musikken pakker meg mykt og melankolsk inn i vinternatt overstrødd med stjerner. Jeg kan nesten forledes til å stemme i. Men himmelen over livet og de åpne dørene forteller meg at Han er til stede i livet mitt her og nå. På grunn av og på tross av. Jeg har feilet, og jeg har mangler. Skapt i Hans bilde er Han uansett min og jeg er hans. Og forunderlig nok er jeg selv til stede i eget liv. Med et hjerte som truer med å sprenge grenser. Takknemlighet skal føde eudaimonia.
God hasn’t left me in any way.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar