Ikke akkurat den forsvunne diamant…

Mandag kveld, etter å ha spist sen middag alene, begynte minsten febrilsk å løpe trappa opp og ned mellom etasjene. Ikke direkte uvanlig, ivrig danser som hun er, men dette var noe annet enn den sprudlende sprettingen vi er vant til. 

– Mamma! ropte hun, - Har du sett busskortet og bankkortet mitt? Nei, det hadde jeg i grunnen ikke. Hvordan det? Jo, hun oppdaget plutselig at det ikke lå på sin vante plass i kortlommen i mobilholderen og lurte på om det kunne ha sklidd ut av den mens hun satt og spiste middag. (Mobilen er jo et must når man spiser middag i ensom majestet.) 

Etter nøye saumfaring av området rundt kjøkkenbordet kunne jeg konstatere at kortene verken befant seg oppå eller under bordet eller i dets nærhet for den del. Da demret det for minsten at kortene jo like godt kunne ha falt ut av mobilholderen på tur hjem fra bussholdeplassen, eller enda verre – mens hun satt på bussen og fiklet med mobilen ( - siden du, mamma, drev og meldte og ringte meg hele tida!). Det siste kanskje det mest sannsynlige scenario, ettersom mobilen lå i jakkelommen på hele spaserturen hjem.

Hun tok imidlertid ansvar for å oppklare kortenes forsvinningsnummer og besluttet å gå tilbake den samme ruten hun hadde fulgt hjem fra bussholdeplassen en drøy halvtime tidligere, selv om dette ble en gedigen omvei til Ten-Sing-øvelsen hun egentlig var på vei til. 

Dessverre ble leteaksjonen resultatløs, og fire mulige scenarier utspilte seg for mitt indre øye: 

1.      1.  Hun hadde mistet kortene på bussen, og de var blitt blitt plukket opp av

a.       Bussjåfør eller en ærlig finner

                                                               i.      – og ville komme til rette før eller siden.

b.      Uærlige finnere

                                                               i.      – og da ville kortene være tapt.

2.       2. De forsvunne kortene hadde blitt plukket opp langs veien av

a.       Ærlige finnere

                                                               i.      – og da ville kortene dukke opp hos henne før eller siden.  

b.      Uærlige finnere

                                                               i.      – og da ville kortene måtte ansees som tapt.

Å kontakte busselskapet kl 19 mandag kveld var nytteløst. Det var bare å smøre seg med tålmodighet og forsøke å få sperret bankkortet i påvente av løsning. Akkurat det viste seg også vanskelig å utføre utenom kontortid, så løsningen ble en mellomlagring av innestående beløp, slik at ikke evt. uærlige finnere av bankkortet kunne nyttiggjøre seg midlene.

Neste dag lyktes det oss ved hjelp av banken å få sperret kortet og få bestilt nytt. På busselskapet fikk vi derimot den nedslående beskjeden at de ikke hadde mottatt melding om funn av bank – og busskort. Vi begynte å miste håpet og å betrakte kort og penger som tapt.

Men onsdag morgen da storesøster gikk på bussen kl 07.04, fisket bussjåføren frem et busskort og et bankkort hun dro kjensel på og lurte på om hun tilfeldigvis kjente till eieren? Om kortene har dukket opp hos bussjåføren fordi en ærlig sjel har funnet dem, om han selv hadde funnet dem etter siste tur med bussen mandag eller fått dem fra en annen sjåfør som hadde funnet dem, vites ikke. Men enten må han ha vært synsk, eller også tilfeldigvis ha observert storesøster og lillesøster sammen ved en tidligere anledning (noe søstrene kategorisk nekter enhver mulighet for) og lagt sammen to og to da de to kortene dukket opp fra sitt forsvinningsnummer. 

Avslutningsvis konkluderer jeg med det engelske ordtaket ”It isn’t over until it’s over!” – samt at det ikke bare er Herrens veier som er uransakelige…