søndag 29. oktober 2017

Om bursdagshilsener og idel godhet...




Et par klikk på verdensveven er nok til å finne ut at det dessverre finns langt verre ting å bekymre seg over enn antall bursdagsgratulasjoner på fjesboka. Det finnes til og med bedre ting å telle enn antall bursdagsgratulasjoner og likes på fjesboka. Ikke desto mindre er det jo hyggelig når det faktisk er noen å telle! Når telefonen plinger og fjesbokveggen tapetseres med lykkønskninger, kjenner jeg på glede og takknemlighet for hver og en som har husket meg og tatt seg bryet med å skrive en hilsen.


Samtidig er jeg smertelig klar over at jeg ikke på noen som helst måte har gjort meg fortjent til denne omsorgen og oppmerksomheten. Mang en bursdag har gått meg hus forbi. Det er altså ufortjent og av nåde. Tankene jeg har tumlet med siden gårdagen førte meg noen og et halvt år tilbake i tid.

Etter å ha husket å stille klokka en time frem, var jeg på plass i kantoriets rekker av sangglade morgenfugler kl. 09.30 på Maria budskapsdag. Jeg er skikkelig fascinert av ord. Jeg liker å leke med dem. Jeg liker å lytte til ord. Guds Ord og menneskers ord. Gode og varmende ord. Ord som trøster og setter mot i meg. Jeg liker ord som utfordrer, som setter tanker og følelser i sving. Marias lovsang ”Magnificat Anima Mea Dominum” ble den omtalte søndagens ord – og ord for denne dagen.

Maria møy fikk englebesøk og var utvalgt til et helt spesielt oppdrag. Hun skulle bli mor til Guds eneste sønn. Forsto hun rekkevidden av oppdraget? Hun var ung og hadde ikke vært sammen med en mann og var derfor utvalgt til å bære fram et barn av den hellige ånd. Maria møy var en alminnelig jente. Engelen forteller henne at hun har funnet nåde hos Gud. Det må jo bety at dette er et genuint ønske hos mennesket, så også hos Maria. Engelens budskap vinner gjenklang i hjertet hennes på en slik måte at hun bryter ut i lovsang.

Hadde Maria bevisst vært på jakt etter Guds nåde? Gjelder det også meg? På samme måte som Maria var utvalgt og hadde funnet nåde hos Gud, er den enkelte av oss utvalgt til våre små og store gjerninger og har på den måten funnet nåde.

Selv kan jeg ikke med sikkerhet si at jeg til enhver tid søker Guds nåde bevisst. Men det jeg vet, er at jeg trenger den. Vissheten om dette gir gjenklang i hjertet mitt. Hadde jeg vært komponist, ville det kanskje blitt klang ut av det også...

Heldigvis finnes det klang til låns også. Jeg fascineres av musikken som språk, både instrumental og sang. Noen ganger opplever jeg at tonene treffer på et helt annet og dypere plan enn ordene. Ord taler til hjernen. Toner berører hjertet og sjelen. Jeg trenger begge deler. Tonene når inn der ord må melde pass. Marias lovsang Magnificat av Johann Sebastian Bach er toner som smyger seg inn i hjertet.  
 
Det blir min takk for alle hilsener på bursdagen min og med ønske om ei god uke av nåde til alle der ute.

torsdag 19. oktober 2017

Med vind i håret og hjertet i halsen…




På reise med min yngste datter i India for litt siden besøkte vi bl.a. Aurangabad som var en helt ukjent by for meg. Formiddagen ble brukt til utforskning av Ellora Caves, som består av flere hinduistiske og buddhistiske templer og klostre fra før år tusen, uthogd i fjellene. Landskapet her er vakkert og frodig med fjell og skogkledde områder som omkranser byen.

Men før vi kom ut i dette grønne og frodige landskapet, måtte en flink taxisjåfør tråkle seg gjennom tettpakket trafikk i Aurangabads gater. Trafikkbildet i India er ikke like velordnet som her hjemme. Riktig nok har gatene ofte fire oppmerkede filer eller mer og relativt høy trafikktetthet, men til tross for merking og konsensus om regler, kjører biler og motorsykler, autorickshaw og sykkelrickshaw om hverandre i siksak. Det tutes og blinkes i ett. Jeg sitter trygt i baksetet og tenker at jeg er sjeleglad for at jeg sitter her og ikke bak rattet. Sjåføren er nøye utvalgt slik at vi kommer oss trygt frem dit vi skal.

Etter sen lunsj inntatt på hotellet, tok vi en dukkert i bassenget og nøt ettermiddagssolen ved bassengkanten. På vei ned dit fra rommet, passerte vi en skjønnhetssalong som tilbød alt fra frisørtjenester til pedikyr og spabehandlinger. Ett av ønskene fra minsten før reisen var å få farget håret sitt. På impuls gikk jeg derfor innom og spurte etter pris på behandlinger og hvorvidt de hadde ledig frisørtime (der så temmelig rolig ut), og fikk bekreftet at det hadde de. Minsten ble hentet ned i hui og hast og plassert i frisørstolen. Fargekart ble hentet frem, og diskusjonen gikk på marathi, engelsk og norsk. Endelig ble alle parter enige.

Kam, børste og saks ble funnet frem. Frisøren børstet og børstet på det lange, tykke håret til minsten og begynte til slutt motvillig å klippe. Ikke mye, for det skal fortsatt spares. Så ble fargene blandet, og aluminiumsfolie ble satt frem. Med det tykke håret og flere titalls striper, tok det sin tid. Underveis gikk frisøren tom for aluminiumsfolie og måtte tilkalle løpegutten som fikk i oppdrag å oppspore mer. Han åpnet alle skap og skuffer i hele lokalet mens øynene hans hvilte på den unge damen i frisørstolen. Men noen folie fant han ikke. Selv om jeg ikke forsto hva de sa på marathi, var det tydelig at han fikk klar beskjed om å gå ut på gater og streder for å oppdrive nok folie til å stripe håret til denne rike unge damen. Det er neppe hver dag det kommer kunder dit som skal stripe håret for mer enn tusen rupies…

Omsider dukket han noe forpustet opp med flere flak folie i armene. Hvor han hadde fått tak i det, kan man bare spekulere i. Jeg gjettet på hotellkjøkkenet, for jeg har mine tvil om at slike varer er så lett tilgjengelige i butikkene gatelangs i den lille byen. Selv om jeg hadde trengt en dusj siden dagen hadde vært lang og varm, smurte meg med tålmodighet og satt og svingte i den andre frisørstolen i lokalet i påvente av at hun skulle bli ferdig. Omsider fikk jeg tilbud om kaffe eller te. Jeg ba om kaffe uten melk og sukker. Det utløste en hel diskusjon på marathi mellom frisøren og løpegutten. Ut fra gestikuleringen som jeg antok illuderte pulver i koppen og røre rund, samt og ett og annet ord jeg klarte å tyde, skjønte jeg at dette var noe helt nytt for ham. Etter å ha kastet noen lange blikk på min datter med alle foliestrimlene i håret, subbet han ut av døra. Det varte og rakk før han returnerte med et brett med en liten kopp black (?) coffee. Med sukker og mer lik te enn kaffe på farge. Jaja, jeg var tørst og styrtet den ned.

Etter nesten to timer var frisøren kommet gjennom hele hårmanken og kunne begynne å sjekke om fargen hadde gjort sin virkning. Det var med skrekkblandet fryd jeg bivånet utpakkingen av hårtjafsene som lå badet i farge. Frisøren virket imidlertid fornøyd og satte i gang jobben med å pakke ut det ferdigbehandlede håret.

Hos frisørene her hjemme, pleier man å sette kunden bøyd over vasken når dette gjøres. Her ble folien revet av og slengt på gulvet. Fargen ble vridd av håret og samlet i et lite vaskefat. Og den unge løpegutten ble satt til å plukke opp søppelet fra gulvet. En jobb han utførte velvillig, men ikke særlig nøyaktig. Øynene hadde av en eller annen grunn en lei tendens til å skli mot den unge damen i frisørstolen, så han snublet seg over gulvet og tok med seg det grøvste under reprimander fra sjefen. De siste foliene måtte vi vente litt på, men til slutt ble da også de fjernet. Håret ble skylt og tørket og formet på fineste vis. Frisøren kom med speil og spurte om kunden var fornøyd? Enda fjongere enn før var det vel ingen grunn til å være annet enn fornøyd.

Så skulle det betales for herligheten. Jeg hadde jo kontanter nok, trodde jeg på forhånd. Men fordi antallet striper ble fler enn antatt, ble prisen deretter, og kontantene strakk ikke til. Heldigvis hadde jeg jo to kredittkort i reserve og regnet ikke med annet enn at det ville gå bra. Jeg prøvde først det ene, men beskjeden jeg fikk var at det manglet dekning på konto. Det visste jeg jo umulig kunne stemme, så jeg prøvde det andre isteden. Samme nedslående resultat. Jeg bedyret at jeg faktisk hadde mer enn nok penger på kontoen, så dersom det fantes en mulighet for å få lirket de ut av en maskin, så skulle det ordne seg. Frisøren, salonginnehaveren og en annen hjelper diskuterte seg imellom på marathi. Til slutt spurte de om jeg kunne gjøre kontantuttak i ATM (=minibank), og ja, det kunne jeg selvsagt. Men hvor skulle jeg gå for å finne ATM..? Enden på visa ble at frisøren sa hun skulle bli med meg og vise meg veien. Jeg tenkte at den sikkert var rett borti gata og at hun bare ville være snill siden det allerede var mørkt og jeg var totalt fremmed der. Eller at hun ville være sikker på at jeg kom tilbake med kontantene for å betale. Uansett var jeg lite lysten på å rote rundt gatelangs i mørket i en fremmed by, så jeg takket ja.

Frisøren tok meg med ut bakveien gjennom bassengområdet og ut på parkeringsplassen i bakgården. Har hun bil, undret jeg? Men hun hadde stø kurs rett mot en motorsykkel. Og hjertet hoppet over noen slag. Hun rygget den ut og kommanderte meg opp bakpå motorsykkelen. Og ut bar det i den ville trafikken selv i denne lille millionbyen. Selv på dagtid virker trafikken kaotisk. I mørket fremsto det som den komplette katastrofe. Men her var det bare å klamre seg fast bakpå bæreren, lukke øynene og sette sin lit til Gud og englevaktene hans. Luften var faktisk deilig avkjølende på flere vis. Og jeg gjorde mitt beste for å nyte det midt i sik-sak-kjøringen og redselen for at vi skulle tippe midt i et kryss med motgående trafikk fra alle kanter.

Nærmeste minibank var noen minutters kjøretur unna, så jeg ville aldri funnet den på egenhånd på denne tiden av døgnet. Vel fremme ved minibanken var det selvsagt lang kø. Men noen ganger er det jo en fordel å være ”rik turist”, for med en bydende røst fikk min ledsager køen til å fordufte slik at jeg slapp til. Men det var mørkt, og jeg hadde vansker med å lese instruksjonene og forstå hvordan tingesten virket. Heldigvis  forbarmet en ung mann som snakket engelsk seg over denne underlige hvite damen. (Jeg var sikkert dagens desiderte attraksjon i nærområdet.) Til slutt fikk jeg da ut de ti tusen rupiene hårbehandlingen kostet, og vi kunne legge i vei tilbake til hotellet. Nok en gang satte jeg min lit til høyere makter. Det gikk bra, takket være Gud, hans englevakt – og en fortreffelig motorsyklist! Etter turen spurte hun meg om jeg hadde gjort dette før, hun skjønte nok at jeg hadde vært en smule engstelig. Og jeg måtte innrømme at jeg nok aldri hadde vært med på noe liknende i India og at jeg hadde følt meg nødsaget til å kontakte høyere makter underveis. Hun lo, og jeg lo, og så takket jeg henne for hjelpen og en meget interessant og opplevelsesrik kveld. 

mandag 16. oktober 2017

Et kjærlighetsbrev fra evigheten…





Det gull du ser på himlen i oktober,
er renningar i veven som han vev.
Frå hans palett flyt purpur og sinober.
Og du er den som får hans kjærleiksbrev.

Men du så det ikke. For du orket ikke løfte blikket fra den tunge veien du vandret. Vit likevel, når vi

går på glør, så går vi på hans hender.
Og når vi blør, er det blodet hans som renn.
Han står der nederst når vår krise vender,
For han stig ned og vi stig opp igjen!

Det er det eneste jeg ber om at du fikk se til sist. Og at du som leser nå og får se før det er for sent.

(Salmeteksten er hentet fra NOS 847 av Jan Inge Sørbø)

fredag 25. august 2017

På tide å sette ting i perspektiv…



De siste dagers nyhetssendinger fra statskanalen har gjort meg kvalm. Kvalmere enn noen sinne. Det er langt fra noe nytt at norske medier har skylappene på og skjermer allmenheten fra ubehagelige meldinger utenfra. Meldinger som burde og kunne ryste grundig i grunnvollene her på berget. ”Heldigvis” har mediene konstant filter som siler ut det som ikke har direkte relevans for oss.

Mens norske medier den siste uka har blitt dominert av nyheten om dopingdømte norske skistjerner og hylekoret om urettferdige dommer ingen ende vil ta, har nærmere 1000 mennesker i India, Bangladesh og Nepal dødd som følge av monsunflommen. 24 millioner mennesker i noen av de fattigste landene i verden er rammet av ødeleggelsene. En tredjedel av hele Nepal og Bangladesh står under vann, med de følger det får for vannbårne sykdommer for menneskene som lever midt oppi dette. Foruten diare vil det erfaringsmessig komme en større oppblomstring av malaria, denguefeber og encefalitis. 24 millioner mennesker har mistet det meste. Husene deres og alle eiendeler er revet bort med flommen. Veier og annen infrastruktur er ødelagt. Store deler av høstens avlinger er skyllet vekk med flommen. ”Vi har ikke hus, og vi har ingenting å spise. Alt ble skyllet vekk med flommen. Vi må sove i veikanten, og vi kommer til å dø i veikanten,” sier Mohammad Sahi Muddin fraa Nepal. Hele artikkelen om flomkatastrofen kan leses her.

Internasjonalt Røde kors slår alarm. Men vi her nord har øreklokkene på og hører den ikke… Gledelig er det da å se at noen i dette landet fremdeles er våkne og gir oss muligheten til å bidra. Misjonsorganisasjonen Normisjon har samarbeid med to av de hardt rammede landene, Bangladesh og India. Her er tre kampanjer med mulighet til å støtte de flomrammende, velg selv hvilken: Bidra

Nok en gang er det på sin plass og sitere Arnulf Øverland: Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.




fredag 18. august 2017

En opprivende drøm…






Jeg hadde en merkelig drøm en natt for ikke lenge siden. Som regel husker jeg ikke drømmer særlig tydelig når jeg våkner. Men glimt fra denne drømmen sitter. Og jeg opplever at den er ment for å deles.

I drømmen var jeg ute og gikk sammen med en flokk andre. Hvem disse andre var og hvor vi befant oss husker jeg ikke. Imidlertid husker jeg at veien var temmelig smal og at vi passerte en parkert bil. Passasjen mellom bilen og veikanten var svært smal, og jeg må ha kommet borti bilen da vi passerte den. Uten å være klar over det, har en flik av jakkeermet hektet seg fast i sidespeilet på bilen.

Bilen setter seg med ett i bevegelse. Da oppdager jeg at en tynn tøystrimmel rives av ermet på jakken jeg har på meg. Den blir lenger og lenger ettersom bilen kjører. Selv står jeg fortsatt på stedet hvil. Jeg husker at jeg i drømmen tenkte at det var merkelig at jeg fortsatt kunne stå i ro der når jakken min var festet i bilen som kjørte av gårde. Det skulle jo egentlig ikke gå an. Videre tenkte jeg at det er sikkert bare et tidsspørsmål før jeg blir dradd med den. Så det eneste riktige å gjøre var å rive tøystrimmelen tvert av. Som tenkt, så gjort, og så var jeg fri. Om enn med en flenge i jakken…

Deretter våknet jeg, selv om det var midt på natten. Jeg ble liggende og fundere på hva drømmen mon kunne bety. Tydningen kom i form av to bibelvers.

Om høyre hånd lokker deg til synd, så riv den av og kast den fra deg. Matt 5,30
Om hånden lokker deg til synd, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå vanfør inn til livet enn å ha begge hender og komme til helvete, der marken ikke dør og ilden ikke slokner. Mark 9,43-44

Da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge bort alt som tynger, og synden som så lett henger seg på oss, og holde ut i det løp som er lagt opp for oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. Heb 12,1-2a

Morgenen etter at jeg hadde denne drømmen, fikk jeg en overraskende og hyggelig hilsen på veggen på fjesboka, i form av salmen som du finner øverst i innlegget. Den setter veldig fint ord på det samme temaet som drømmen omhandler. Sangens siste versestrofe oppsummerer det så enkelt og samtidig så fantastisk:

Mitt svik, min synd, den kjenner jeg,
mitt dyp, min mørke bunn.
Men du, min Gud, min rettferd er,
du er min faste grunn.



Til slutt vil jeg anbefale artikkelen The emptychalkboard som oppfølgende lesning.