Om hva vi kan smykke oss med...

 Advent og faste er to sider av samme sak. Tid for ettertanke og forberedelse til høytider med svært ulikt innhold – og likevel med elementer av det samme budskapet. Julebudskapet har en søt og spiselig innpakning som appellerer til de aller fleste. Med påskebudskapet er det ganske annerledes. Det krever litt mer refleksjon og vilje. Fastetiden kan bl.a. benyttes til meditasjon over nettopp dette radikale budskapet. 
 

Sammenstilling av juveler og påskebudskap er kanskje ikke helt opplagt. Ikke desto mindre berettiget. Hvis du fikk et kostbart smykke eller en juvel i gave, ville du ikke ha lyst til å bære det på deg hele tiden? Ville du ikke hegne om det som en umistelig skatt? I Bibelen omtales kirken som Kristi brud. Frelsen omtales som et kostbart smykke forbeholdt bruden. 

Mitt inntrykk at frelsen er noe det snakkes lite om. Den tas for gitt. Mange går til og med så langt som å underkjenne den. Isteden forsøker man å oppnå frelse ved selv å bli et bedre menneske, slik for eksempel hinduer gjør. Gode gjerninger frelser ham fra reinkarnasjon og gir evig liv. Noen kirkelige ledere hevder at frelsen er unødvendig. At Jesus ble menneske kun for å være menneske. At Han er en av oss uten annen agenda enn å være et eksempel til etterfølgelse. Mange, ja, kanskje flere og flere fremstående kirkelige ledere hevder at Bibelens ord om himmel og helvete ikke er sanne. At det ikke finnes noen dom. At noen evig fortapelse ikke er reell. 

Jeg er ingen teolog og skal derfor ikke begi meg inn på teologisk argumentasjon for eller mot fortapelse. Derimot vil jeg reflektere over noe av det jeg oppfatter som grunnlaget for min tro, nemlig hva min frelse har kostet. Begynner jeg å tenke over dette, blir det snart overveldende. Slik profeterer for eksempel Jesaja om Jesus og hans gjerning lenge før Jesu fødsel:

Jesaja 53,3-5:

Han var ringeaktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, velkjent med sykdom, en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe.

Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget.

Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.

Vi som lever i et svært så fredelig og sivilisert samfunn aner lite om lidelse. Sult, hjemløshet og katastrofer er fremmedord for oss. Tortur er et begrep vi bare kjenner fra filmer og krigsomtaler i historiebøkene og nyhetene. Jesus gjennomgikk imidlertid alt dette i den hensikt å frelse meg – fra evig fortapelse. Han ble forhørt av yppersteprestene og de skriftlærde, som forsøkte å presse en tilståelse ut av ham. Uansett hva han svarte, godtok de det ikke. Han ble derfor pisket til ryggen var full av sår.

Han ble hånet og spottet mens store folkemengder sto og så på uten å ta ham i forsvar. Han ble dømt til døden for blasfemi. Til slutt ble han tvunget til å bære sitt eget kors den lange veien mot Golgata – før han ble korsfestet og døde.

Dette er prisen på frelsen. Bibelen advarer mot forkynnere som tilbyr frelsen på billigsalg. Frelsen er ikke billig. Den er gratis for oss å ta imot. Men fordi den kostet Jesus livet, er den umistelig og uendelig kostbar.

Kristne i Asia, Midt-Østen og Afrika, kjenner på kroppen nesten daglig hva frelsen har kostet. De opplever hån og spott, trakassering og fysisk vold. De får falske anklager mot seg, med bakgrunn i at de har valgt å tro på Jesus.  Noen trues på livet. Noen blir mishandlet til døde eller drept momentant. De som (ofte på mirakuløst vis) overlever gir likevel ikke opp. De holder fast på sin tro som en kostbar juvel de ikke for alt i verden vil miste. Selv ikke for å berge livet.

Dersom våre gudstjenester og samlinger blir enslags koseklubb hvor det viktigste er å frembringe gode følelser. Dersom Jesus fremstilles som et eksempel til etterlevelse og intet mer, da stiller vi oss sammen med spotterne og de skriftlærde som dømte Jesus til døden for nesten to tusen år siden. 

Til avslutning deler jeg en strofe fra rockebandet Petra sin sang om påskebudskapet, som jeg tar med meg inn i feiringen vi står foran:

All over me, all over me, I’ve gott he blood of an innocent man all over me.

 Og du kan høre sangen her.

Som inspirasjon til denne bloggteksten har jeg vært innom bloggen til teolog og forfatter Eyvind Skeie. Han har bl.a. reflektert over kirkens forkynnelse – eller skal vi si manglende forkynnelse – av det radikale budskapet om Jesu død og oppstandelse. Jeg anbefaler deg å lese også dette.